ThoughtsPosted by Maria Alexandra Sun, August 23, 2009 22:51:07Dette blir det siste innlegget fra meg, på denne bloggen. Takk til alle som har fulgt meg!
Mille og jeg skal fortsette og kose oss hjemme. Hugo fortsetter og være en fantastisk samboer, og vi gleder oss veldig til vi flytter i desember. Alt fortsetter som før, bare uten bloggen.
Ha en fin høst alle sammen!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Wed, August 12, 2009 21:51:51Det regner ikke idag, hvertfall ikke hele tiden. Mille er blid når hun våkner, selv om det ble litt tidligere enn jeg hadde håpet. Vi triller en tur før nabolaget har våknet, det er deilig å kjenne på stillheten. Og roen. Det blir en fin dag idag.
Elisabeth og Sofie kommer på besøk, vi spiser gele med vaniljesaus og leker. Uansett hva vi gjør når vi er sammen med dem, koser vi oss. Det gjør vi i dag også. De er fantastiske mennesker.
Mille sover trygt i sengen sin, nå pøsregner det ute. Det passer fint. Resten av kvelden skal jeg ligge i armkroken til Hugo og nyte de siste timene av den fine dagen.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Tue, August 11, 2009 21:57:46Så var en ny banner på plass. Den var fiks og ferdig på to minutter, og altså bare en midlertidig løsning. Ny banner og ny (nesten, på en måte) ny blogg. Den siste tiden har jeg tenkt litt på om jeg skal fortsette med bloggen eller ikke. Og long story short- den fortsetter. Riktignok blir det nok litt mindre oppdateringer, og Mille skal få slippe å pryde hvert eneste innlegg (selv om det jo er hun som er hverdagen min stort sett).
Ha en fin tirsdag cupcakes, vi sees i morgen!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Mon, August 10, 2009 17:44:48"Du har ikke skrevet et innlegg på 10 dager! Skjerp deg!" Hugo er på jobb, og har gitt meg klar beskjed med denne smsen. Det er lenge siden jeg har blogget, helt sant. Ser at besøkstallet fortsatt er det samme, som også kanskje forteller meg at jeg burde blogge mer enn jeg gjør.
Tiden flyr så altfor fort. Mille og jeg har lekt i hagen, vi har gått tur, vært på Ikea og bare kost oss her hjemme. Når Hugo har vært her har vi kost oss sammen alle tre.
Mille har utviklet seg utrolig mye den siste måneden. Hun står selv, klapper, viser hvor stor hun er og spiller på slurven. Både på sin egen og på mamma sin. Hun sier
"æshhh" (æsj),
"tatt" (takk) og "
bø". Innimellom kommer også andre ord, men det er disse huns ier hele tiden. I går fikk hun pølsebiter til lunsj, en og en. For hver bit hun fikk sa hun "tatt" og smilte fra øre til øre. Herlige lille Mille min.
Siden Hugo så pent har bedt om en aldri så liten oppdatering her, kommer oppdateringer fra hele den siste uken. Og jeg lover å oppdatere litt oftere. Men bloggen er nok likevel ikke så prioritert som før, hvertfall for en periode fremover.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Wed, July 22, 2009 21:53:58Jeg er forferdelig dårlig til å huske når andre har bursdag. Selv mine nærmeste venninner. Når det eendelig blir min tur til å ha bursdag, blir jeg alltid litt skuffet over hvor få som husker dagen min, kanskje ikke så rart, egentlig. Tror ikke jeg har gratulert så mye som en eneste venninne med dagen så langt i år! Og nå er vi i juli!
Gleden var stor da jeg fant en bok med teksten "Birthdays" på Ordning&Reda idag.
"Flott", tenkte jeg, nå har jeg noen som kan huske for meg. Det er nettopp det den skal gjøre. Fra nå av skal jeg huske alle sine bursdager, til og med nabojenta sin (nå vet jeg at det er ca 350 dager til neste gang!)
Første bursdagsbarn i boken (som jeg husker, haha), er Karoline. Hun har bursdag 15 august. Det er første gang (hun blir 19) jeg er helt sikker på at hun faktisk har bursdag i august og ikke i juni eller juli.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Tue, July 21, 2009 10:28:57Bloggen har nok fått litt for lite oppmerksomhet i det siste. Tiden strekker rett og slett ikke til, det hjelper heller ikke at det er sommer.
Ser at mange blogger tar seg en liten "sommerferie". Det kommer ikke mariaalexandrahu.com til å gjøre!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Tue, July 21, 2009 09:47:42
Mille og jeg har vært på butikken, og med meg hjem har jeg siste utgave av ELLE. Bladet har fått litt oppmerksomhet rundt reportasjen med bilder av nakne norske kjendisdamer, og hvordan det hele er vinklet. Enkelte hevder at reportasjen gir et feil bilde på kropp, da alle som er avbildet nakne både er tidligere modeller og kjendiser og ser kjempebra ut. En av disse er Mona Grudt, som er gravid til og med!
Kjenner jeg savner magen min litt når jeg ser hvor flott Mona Grudt er.
Det var så fantastisk å være gravid. Nå som det hele er kommet mer på avstand ser jeg på graviditeten med litt andre øyne enn da jeg stod der og følte meg som den største hvalen i verden. Kroppen min greide å bære frem et barn, tenk det. Husker at jeg var veldig fascinert av kroppen de første ukene etter fødselen. Jeg kunne stå i speilet og bare titte på megselv. Et par uker før var magen min dobbelt så stor som meg, og nå stod jeg der og så ut akkurat som jeg gjorde før jeg ble gravid.
I stuen står et bilde av meg uten klær på, med hendene på en veldig stor mage (
link). Jeg husker at det var litt rart å stå foran fotografen splitter naken, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det likevel. Jeg kan se tilbake på tiden med Mille i magen og være stolt, tenk at kroppen min greide det! Forholdet mitt til kroppen min har endret seg mye etter at jeg har vært gravid (og etter å ha født). Jeg setter mye mer pris på den nå enn jeg gjorde før, dessuten er jeg mer avslappet i forhold til hvordan jeg ser ut.
Jeg har en kvinnekropp som fungerer som den skal, hva er vel mer fantastisk enn det?
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Fri, June 19, 2009 22:24:36Hugo har endelig fått sin (eller min) etterlengtede sommerferie. Nå venter fire uker med fri, det blir deilig med litt mer familietid. Denne sommeren besøker vi bare familie, det blir en uke i Halden og en uke i Danmark, både Kolding og København. Senere i sommer dra vi også en tur til Sterling i Skottland.
Det blir en deilig sommer!
EDIT: Kjenner at jeg er gått i feriemodus allerede, etter bare to dager med Hugo her hjemme. Vi er flyttet inn hos mamma nå i helgen og blir her en hel uke mens hun er i Skottland. Bakdelen er at vi må passe på Linus, som er blitt ganske så bortskjemt på sine gamle dager. Bloggingen kommer nok ikke til å bli så prioritert den neste uken, selv om jeg nok skal holde dere oppdatert. Bare ikke like mye som jeg pleier.
Vi sees!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Tue, May 19, 2009 20:33:43Jeg har endelig fått satt meg ned og lest aprilutgaven av det danske motemagasinet IN. I kurven i stua ligger fristende magasiner stablet, uten at jeg får tid til å lese dem. Likevel bare må jeg ha dem (når det kommer en vakker sommerdag, da skal jeg lese alle, tenker jeg). Aprilutgaven av bladet handler mye om luksus.
IN presenterer blant annet 43 lekre luksusfunn i de litt høyere prisklasser. Hva med en uslepet diamant på 3,17 kt. fra designeren Maya Bjørnsten rundt halsen? 49.000 kroner, takk!
Jeg tror heller jeg tygger litt på disse ordene og setter pris på de små tingene i hverdagen.
”Nyt det lekre, det skjønne - men la vær med å tro at det er HELE livet. Hvis du ikke har råd, så husk at det finnes mange former av luksus.”
- Luksus for meg er å spise lunsj på Cherles & De i stedet for hjemme. - Å vite at det ligger en nesten ny LV veske i skapet og venter på meg, den dagen jeg begynner på jobb igjen.
- En ny neglelakk
- Få oppleve alle de små øyeblikkene sammen med Mille. Jeg er utrolig glad for at jeg er hjemme, og skal være det en god stund til.
- Luksus for meg er å kjøpe frisk frukt på torget og spise det på kaien, i solskinn.- Å ta en kopp te hos mamma, og la henne ta seg av Mille imens. Litt tid for seg selv er himmelen når det vanligvis er noe man ikke har tid til.
- Kjøpe et magasin og ta seg tid til å lese det.
- Luksus er en bukett peoner på kjøkkenbordet.
- En kopp med grønn Kusmi-te hver morgen og et god-morgen-smil fra min kjære, det er luksus for meg og en veldig god start på dagen.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Thu, May 14, 2009 08:25:54Mille ligger og tar morgenluren sin, som gir meg mulighet til å titte litt gjennom bloggen helt fra starten av. Ser jeg tilbake på de første innleggene er det mange gode og dårlige minner som dukker opp i hodet mitt. De første to årene av bloggingen var veldig av og på, den ble mer brukt som en dagbok enn blogg og var mye mer personlig. I utgangspunktet startet jeg bloggen for mamma, så hun kunne få med seg hva datteren brukte tiden sin på da hun bodde i Oslo. Det var en måte hun kunne nå meg på, uten at vi nødvendisvis måtte snakke om ting.
De tre siste årene av livet mitt har jeg dokumentert her i bloggen, noe jeg er uendelig glad for nå. Det er fint å se tilbake på hvordan jeg hadde det da, hva jeg tenkte og følte og se at jeg har det hundre ganger bedre nå.
Bloggen forteller hele historien- i en periode blogget jeg mye om ensomhet, da jeg gikk på BI og når jeg igjen begynte å studere på NKF. Jeg blogget da jeg møtte Hugo, da jeg flyttet til Fredrikstad sammen med ham, da jeg ble gravid og da vi flyttet hit. Og da Mille ble født.Ville bare minne megselv på hvor mye av meg som ligger i bloggen og fortelle dere hvorfor den er en viktig del av meg. Hvert enkelt innlegg i seg selv trenger ikke nødvendigvis være så personlig, men sammenlagt forteller den min historie og forhåpentligvis kommer den til å gjøre det en stund til.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Fri, May 08, 2009 09:50:17Da er jeg tilbake, endelig, kan jeg vel si. I utgangspunktet var det sykdom som gjorde at jeg holdt meg borte fra bloggen et par dager. Etter de dagene kjente jeg at det var ganske deilig med en pause, så da ble det slik.
Nå er jeg tilbake, og jeg har noe jeg lurer litt på angående dere lesere (eller er mesteparten av dere såkalte "blogjunkies"?). Jeg har gjennom mine tre år med denne bloggen opparbeidet meg en del lesere, som jeg er veldig stolt av og setter uendelig pris på. Dere er en av grunnene til at jeg blogger og hele grunnen til at jeg fortsetter nå.
Likevel forstår jeg ikke dette med kommentarer.
Mindre enn 1% av dere kommenterer innleggene mine! Veldig lite, syns jeg. Det er ikke bare jeg som har det slik.Selvsagt klager jeg ikke, jeg har ikke vært så flink til å svare på kommentarene jeg får, for ikke å snakke om periodene hvor bloggen er lite oppdatert. Jeg bare lurer, er det så vanskelig å kommentere en blogg en forhåpentligvis setter pris på å lese?
Bloggen er blitt en del av meg, selv om ikke alle innlegg er like personlig er det likevel en del av hverdagen min jeg gir dere lesere et innblikk i.
Da er det fint å få noe tilbake også, kjenner at det er litt vanskelig å fortsette å blogge uten.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Wed, April 15, 2009 08:47:08I august opprettet sytten år gamle
Regine Stokke en blogg hvor hun ville fortelle om hvordan det er å ha en alvorlig sykdom. Hennes kamp over kreften.
Det siste hun har fortalt i bloggen sin er at legene har gitt henne opp, etter at hun fikk et tilbakefall nå i april.
"Det er så jævlig urettferdig. Jeg er friskere nå
enn før transplantasjonen, jeg ville tålt en runde til. Jeg vet jeg
ville gjort det. Men de nekter å prøve. Å få cellegift for å forlenge
livet mitt er det dummeste jeg har hørt. Hvilket liv blir det da? Et
liv i karantene og sorg, bare for å vente på å dø? Ikke faen."
Titt innom bloggen hennes og gi henne litt støtte!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Wed, April 08, 2009 23:29:08"Nobody can go back and start a new beginning. But anyone can start today and make a new ending."
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Wed, April 01, 2009 17:27:44I dag har jeg fått tid, endelig. Jeg har ryddet i klesskapet.
Har inntrykk av at dette er noe de fleste av dere gjør heller sjelden, lurer litt på hvordan klesskapene deres ser ut? Flyter det over, og finner man fortsatt et par med slitte mokasiner fra 2005 om man leter godt nok?
Skal innrømme at jeg ikke har ryddet på tre måneder, så det var på tide! Min regel er som følger; dersom jeg finner plagg jeg ikke har brukt siden forrige gang jeg ryddet, skal de ut (med unntak av plagg man ikke bruker så ofte, da).
For første gang kan jeg si med hånden på hjertet; "Huff, hva tenkte jeg på når jeg kjøpte den der?" Garderoben min kan deles inn i tre følgende kategorier:
A. Klær kjøpt med omhu, som blir brukt ofte.
B. Kjøp "jeg en gang skal bli tøff nok til å bruke". Disse blir sjelden brukt, selvsagt.
C. Kjøp fra kjedebutikker jeg tror jeg trenger, som jeg egentlig absolutt ikke gjør.
Med litt logisk tenking sier det seg selv at det bare er 1/3 av garderoben min som blir brukt. Helt sant. Resten henger vel bare til pynt, stakkars plagg. Fra nå av skal jeg bare kjøpe plagg jeg trenger og vet jeg kommer til å bruke.
Det er deilig å få ut litt av det gamle, da er det jo plass til litt nytt også. Mille har fått lagt bort alle ullbodyene sine, vi er tross alt i april nå. Vinterjakker og skjerf er pakket bort. I morgen åpner endelig H&M her vi bor, det må nok bli en tur innom der (uten at jeg skal plukke med meg plagg som kan puttes i kategori C, selvsagt!)
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Mon, March 30, 2009 19:05:22Hva passer vel bedre enn å starte den nye uken med litt trenings-push! Fant dette i siste utgaven av ELLE, og tenkte å dele det med dere.
Hva skal til for å motivere en moteslave til også å bli en
treningsslave? ELLE prøvde sirkeltrening, hypnose, treningspill og
smugtittet på kjendiser, for å få sparket bak og komme igang.
Jeg skal være den første til å innrømme det: Hadde det eksistert en
pille som fikk meg til å begynne å trene å fortsette med det, hadde jeg
vært overlykkelig. For hva skal egentlig til for å motivere en jente
som er over sin "beste alder" rent fysisk sett (vi "mister" mye av
musklene i 25-års-alderen), som vet at hun burde, og som bare ikke
klarer å komme igang? Det mangler ikke akkurat på hint fra naturens, helseministerens og motens side når det kommer til det faktum at trening både er sunt, livsnødvendig og har flatterende bieffekter som sprettrumpe og flat mage. Jeg ønsker jo å være sunn (les slank) og jobber jo ironisk nok som skjønnhets- og helse-ansvarlig i ELLE!
Når det er sagt, så finnes det definitivt ting som ikke motiverer meg, og de er følgende: Kollektiv svetting til dårlig teknomusikk, ballonger og brosjyrer, og folk som løper rundt i boblejakke, treningstights og vannflaske. Men nå skulle jeg altså, i researchens navn, teste ulike måter å motivere meg på de kommende ukene:
La lekene begynne!TEST 1: Når jeg en sjelden gang forviller meg inn på et treningsstudio, føler jeg meg ofte som en idiot ovenfor de store treningsaparatene. De ser så kompliserte og skumle ut at jeg har gitt opp mer enn én ggang. Men andre ord ikke særlig motiverende. Så da Lena Felix fra treningssenteret Curves ringer og forteller om apparater tilpasset den kvinnelige anatomien, kjenner jeg at det rykker litt i leggmuskelen og viljen. Kan dette gi meg en dytt? Da hun i tillegg forteller at det bare tar 30 minutter, forsvinner mange av unnskyldningene mine ut vinduet. En av mine yndlingsunnskyldninger er nettopp det med tid eller mangel på sådan. Vi avtaler tidspunkt, og jeg kaster meg ut i det med medbrakt motvilje og håper på det beste.
Vel inne er det duftlys, bare damer og en gjennomført hyggelig stemning. Etter endte 30 minutter i ringen og en omvisning gikk jeg, ikke overraskende, ut med en god følelse. Jeg hadde gjennomført en runde, var ikke svett, men småvarm. Tradisjonen tro uteble desverre også trangen til gjentakelse. Og skuffelsen over manglende evne til egen motivasjon sniker seg inn på meg nok en gang. For tanken bak var jo glimrende!
TEST 2: Tilbake til sofakroken og med Mac-en på fanget kikker jeg på netter etter kjendisenes treningsmetonder. Kan kroppene til Cameron Diaz, Gwyneth Paltrow eller Jennifer Aniston være til inspirasjon? Jeg leser om trenere som er like berømte som klientene sine. Og samarbeid som har ført til utallige bøker og talkshows som har motivert oss vanlige dødelige. Jeg ser på bilder av veldreide kjendiskvinner i lekre kjoler på den røde løperen. Guruene hjelper til med treningen, kostholdet og følelsene, alt for at stjernene skal fremstå perfekte på lerretet, front row og ellers. Men skålen tipper over for meg etter en stund. Jeg har ikke samme behovene, og det hele blir for virkelighetsfjernt. (Jeg lever tross alt ikke av å vise frem kroppen min!) Selv om jeg gjerne ville ha sett ut som Eva Mendes, er ikke løftet om "superstar"-kropp hvis jeg trener som henne, nok til å få meg inspirert og motivert i det hele tatt. Jeg lander faktisk på det helt motsatte og bestemmer meg for at dette ikke kan være bra for noen. Og ender opp med nok en kveld i sofaen, men denne gangen med god samvittighet og Gossip Girl.
Av Ingrid Bruvik for ELLE.
Hva får dere motivert for trening? Er dere i det hele tatt motivert? Nå må alle ut å løpe!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Fri, March 27, 2009 23:45:34Jeg var knappe seksten år, og satt med et rykende ferskt ELLE mellom hendene. Nederst i høyre hjørne på side åtte er det avbildet en hvit skinnveske med flerfarget monogram på. Vi snakker selvsagt om en Louis Vuitton! Jeg får nesten ikke puste! Øynene mine greide ikke å løsrive seg fra bildet av vesken, det var som om vi var ment for hverandre. Louis and I!
Selvsagt var jeg ikke dum, hvem hadde vel råd til en veske til over femtusen kroner (utenom Jessica Simpson)? Hvertfall ikke jeg! Bildet fra magasinet ble klippet ut og gjemt i dagboken min, jeg visste at det ble med bildet, jeg kom aldri til å eie min egen Louis!
Begeistringen for det mangefargede monogrammet fortsatte, hjertet hoppet litt ekstra hver gang den dukket opp i et magasin (og hver gang bildet tittet frem i dagboken min).
Vintet blir til sommer, jeg er sytten år og drar på besøk til storesøster i København. Ferieuken skal vise seg å bli den beste noensinne.
Storesøster har nemlig drøssevis av Louis Vuitton i garderoben sin! Jeg er kommet til himmelen! Den neste uken får jeg både låne og lukte på de fantastiske veskene hennes (de luktet mer parfyme enn ekte lær, for å si det på den måten).
Jeg er i ekstase, og ser helt klart at livet mitt aldri kommer til å bli det samme som før. Livet har rett og slett fått en dypere mening, nå som jeg har møtt en ekte Louis.
Det skal bli enda bedre enn dette, storesøster lar meg nemlig overta hennes egen Louis! Hun mener den er litt slitt og at hun derfor heller vil kjøpe en ny selv. Jeg får ikke puste, jeg får faktisk ikke puste! Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket henne nok, men passer på å hinte rikelig om at jeg gjerne skulle hatt en matchende bag til, slik som hun har. De neste ukene sover jeg med vesken i sengen og lukter på den hver morgen.
I hodet mitt er jeg verdens heldigste person og kanskje til og med litt bedre enn alle andre, bare fordi jeg eier en Louis. Det går ikke mer enn noen uker før jeg får en matchende bag i posten av storesøster, hun er på ferie i Thailand og vil glede sin klart forstyrrede Louis Vuitton-frelste lillesøster.
De neste årene lever jeg lykkelig med mine to monogramvesker, uten å ane at jeg går rundt med hodet hevet med en fake hengende på armen! Uvitende om mine gode kopier blir de med meg hvor enn jeg går. Jeg greier meg rett og slett ikke uten.
Det blir julen 2005, under treet ligger en liten brun eske med glitrende brunt papir på. Jeg vet allerede hva det er (jeg har selvsagt allerede åpnet og luktet på den) , hjertet er allerede langt oppe i halsen. Kjæresten min på det tidspunkt må finne seg i at vesken sover mellom oss den natten. Jeg som aldri trodde jeg kom til å eie min egen Louis, eier nå tre stykker! Livet smiler til meg, og definitivt ikke til de som ikke engang eier så mye som én liten godsak med monogram på (suckers!)!
Ser jeg tilbake på tiden som syttenåring trodde jeg nok at jeg var litt bedre enn alle andre, bare fordi jeg hadde en dyr veske som få andre hadde. Hadde jeg visst at jeg hevet nesen i sky med en fake på armen, ville nok holdningen ha vært en helt annen…
Da jeg åpnet en ny Louis julen for to år siden, hoppet hjertet fortsatt opp i halsen. Og da jeg hentet min siste Louis på posten for noen måneder siden var jeg fortsatt nødt til å lukte på læret (Merk: vintage lær på over tjue år lukter ikke like fantastisk som en helt ny godsak!).
Jeg er enda veldig glad i Louis, men tror ikke lenger jeg er bedre enn deg bare fordi jeg har en Speedy på armen!
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Sun, March 22, 2009 23:47:48I dag hadde jeg bestemt meg for at jeg endelig skulle gå løs på fjellet med krøllete skjorter som ligger på gjesterommet (som dagen før, og dagen før der igjen). Men det er jo søndag, som kjent er få-gjort-ting-dagen. Da med mindre det ikke er gå-tur-med-familien-dagen. I dag ble det ingen av delene...
Jeg har sittet klistret foran macen hele dagen, og absolutt ikke for min egen del, heller.
Snill som jeg er har jeg laget fotobok til svigermor. Hun har spurt pent etter den i flere måneder, så det var vel kanskje på tide. Boken ble på over 80 sider, så nå håper jeg at hun blir glad.
Dere skal selvsagt få se boken når den kommer i posten, syns nemlig det er en god (ikke minst rask) måte å få samlet bilder på. Er dere som meg ligger bildene ellers bare gjemt på harddisken, så hva med å vise dem frem?
Siden det ikke ble en effektiv søndag på meg, satser jeg på en effektiv mandag i stedet. Jeg holder dere oppdatert på om jeg faktisk greier å gjennomføre dette eller om jeg fortsetter å holde meg i helgemodus inn i den nye uken også.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Mon, March 16, 2009 22:40:24Fant denne lille søte saken. Jeg skal printe det ut og henge den på kjøleskapet. Hver morgen skal jeg lese den høyt for Mille og meg, så kanskje jeg blir enda litt mer happy.
Var det opp til meg skulle ha våren ha vært her nuh, på ordentlig. Alt regnet mellom vinteren og den ordentlige våren er helt unødvendig!
Promise Yourself
To be so strong that nothing can disturb your peace of mind.
To talk health, happiness, and prosperity to every person you meet.
To make all your friends feel that there is something worthwhile in them.
To look at the sunny side of everything and make your optimism come true.
To think only of the best, to work only for the best and to expect only the best.
To be just as enthusiastic about the success of others as you are about your own.
To forget the mistakes of the past and press on to the greater achievements of the future.
To wear a cheerful expression at all times and give a smile to every living creature you meet.
To give so much time to improving yourself that you have no time to criticize others.
To be too large for worry, too noble for anger, too strong for fear and
too happy to permit the presence of trouble.
To think well of yourself and to proclaim this fact to the world, not in loud word, but in great deeds.
To live in the faith that the whole world is on your side, so long as you are true to the best that is in you.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Wed, March 04, 2009 21:22:27Mitt siste innkjøp er et kort rosablomstrete skjørt. Det skal sitte høyt i livet og kombineres med en hvit topp og sommerbleket hår.
Morgenen min starter med en lang dusj og smil fra Mille som ligger på baderomsgulvet og leker.
Jeg setter pris på at Hugo prøvde å vaske tøy i forrige uke
…men er ikke så glad for at han greide å misfarge favoritt-trusa mi! What to do?
Hverdagen min er slik jeg ser den – all play, no work. Jeg er kjempeheldig.
ThoughtsPosted by Maria Alexandra Sat, January 17, 2009 22:06:03Dette er ikke første vinteren jeg har drømt om å pakke meg inn i en god og myk pels. Har tenkt meg frem til at jeg ikke har lyst til å vente lenger. Er ikke sikker på om det blir en vest eller en hel jakke enda, I´ll keep you posted!
